Et dukkehjem

– Det hele startet med lyden av en fugl som krasjet inn vinduet mitt.

Det var en regnværsdag og jeg satt ved kjøkkenbordet, krøllet sammen med en stor kopp kaffe og en god bok, da jeg hørte et «dunk» mot vinduet. Denne korte, men umiddelbart gjenkjennelige lyden, fikk meg øyeblikkelig til å lukke øynene. Lyden av en fugl som krasjer inn vinduet mitt. «Dunk». Lyden gikk som et ekko gjennom kroppen min, som om vibrasjonene rørte opp lang tid stille vann, skapte sirklende krusninger som vokste til det det fylte øynene mine. Det var som om i det øyeblikket fuglens bein sprakk mot glasset, sprakk også noe inni meg.

Irritert over mine egne latterliggjøringer tørket jeg øynene, plukket opp boken min og tok en ny slurk kaffe. Men kaffen hadde en bitter smak jeg ikke hadde lagt merke til før, og jeg klarte ikke å konsentrere meg om det jeg leste. Med et sukk la jeg fra meg boken og gikk bort til bokhyllen. Jeg sto der et øyeblikk, øynene mine søkte blant titlene, hånden min hengende foran bokens rygg, lyden av den fuglen som fortsatt slo mot ribbeina mine. Og hånden min landet på Et dukkehjem av Henrik Ibsen.

Nora, hovedpersonen i Et dukkehjem, er kjent som en lysvinget, kvitrende skylark. Og hun krasjer, med hodet først, inn i den usynlige glassflaten av sin egen eksistens. Et dukkehjem er et gammelt hus fylt med spøkelser som fortsatt hjemsøker oss i dag. 
En historie om rollene vi spiller, spillene vi gambler, illusjonene vi omgir oss med. Det handler om å gripe tak og gi slipp, og om å danse som om livet ditt avhenger av det.

Og jeg har tenkt å lage Et dukkehjem, som rister og knekker og slipper de gamle spøkelsene løs. En uhyggelig blanding av skuespillere og dukker, illusjon og virkelighet, døde fugler og knuste vinduer. — Yngvild Aspeli, regissør.

---

OBS: Forestillingen spilles på engelsk.