Fra politisk basketak til unison jubel

Nesten 40 år etter at kulturhustankens spede frø ble sådd, med et forslag om et nøkternt kulturhus og bibliotek på Bekkestua i 1962, stod den planlagte tomten i Sandvika fortsatt uten noe bygg ved inngangen til et nytt årtusen. Ordføreren hadde sågar tapt to veddemål med Budstikkas kulturjournalist Cecilie Stray om når de kunne oppleve den første julekonserten i Sandvika Vest.

– Det gikk frem og tilbake. Det var partipolitikk, 
innsparinger og motstand mot kultur. Flere løsninger
ble utredet. Også mulighetene for privat finansiering,
bla. gjennom et kombinert hotell og kulturhus,
men Thon fant at det ikke ble lønnsomt, fortalte tidligere ordfører Reinsfelt i 2013.

– I en periode drøftet man også mulighetene for et felles regionalt kulturhus med Asker. Her lokket fylkes-kommunen med penger, men det var vanskelig å få de to kulturadministrasjonene med på laget. 

Tidligere redaktør av Budstikka, Andreas Gjølme,
fulgte den politiske debatten om kulturhuset fra sin posisjon i avisen i nesten hele perioden. Han skulle gjerne vært flue på veggen under en debatt om hvor et eventuelt felles hus skulle ligge. Asker eller Bærum? I etterkant er både Reinsfelt og Gjølme skjønt enige om at det var bra at Bærum endelig tok en avgjørelse på egen hånd.

– Det hadde vært vanskelig å bygge en samlende
identitet med et felles hus. I dag må det sies å være
en av suksessfaktorene for kulturhuset at man har
greid å bygge en lokal forankring gjennom tydelig
satsing på unge amatører og krefter fra Bærum.
Det gjør at kulturhuset fungerer som limet i befolkningen, fremholder Gjølme.

Og den tidligere ordføreren er helt enig.
– Satsingen på barn og dans var gitte forutsetninger da huset endelig ble vedtatt, understreker Reinsfelt. I år 2000 lyktes det endelig. Da gikk flertallet i kommunestyret inn for Høyres forslag om et kulturhus som skulle koste 75 millioner. Etter en stund ble rammene økt med 10 millioner, og så med enda noen millioner. Snøballen var begynt å rulle og det var vanskelig å stoppe.

– Et halvt år før åpningen var kassen tom, og råd-mannen måtte be om ekstrabevilgning slik at vi kunne kjøpe inn stoler til salen, forteller Reinsfelt. Det var mye som var underbudsjettert, og saken fikk også etterspill gjennom en revisjonsrapport som påpekte til dels rotete saksbehandling og økonomistyring.

– Saken var ikke enkel, men jeg husker at de sterkeste kritikerne også var blant de som jublet høyest på åpningsfesten, forteller Reinsfelt.

Og nå, ti år etter, er både han og Gjølme enige om
at huset ser ut til å holde vann både arkitektonisk
og innholdsmessig.
– Det er kombinasjonen av det ypperste fra den nasjonale og internasjonale scenen og satsingen på barn som gjør at kulturhuset skiller seg tydelig ut og får en profil. Jeg er ingen stor danse-entusiast, men det ypperste i sin klasse er alltid interessant å se på, uavhengig av hva det er. Disse to pilarene bidro også til at Budstikka utviklet seg som kulturavis gjennom dekningen av stoffet herfra, forteller Gjølme.

Og, som Reinsfelt oppsummerer det:
– Det har ikke vært noen politisk debatt rundt de kommunale tilskuddene til kulturhuset de siste årene. Roen har senket seg.

Intervju av Terje Heiestad med Odd Reinsfelt og Andreas Gjølme til Kulturhusets 10-års-jubileumsbok.