Påfuglens fjærpryd

Carl Aquilizan viser frem undertrykket feminitet i solodebuten Flower Boy, en dypt personlig beretning som søker å utvide det kjønnede handlingsrepertoaret.

 

Scenekunst.no: Anmeldelse av Grace Tabea Tenga.

 

Det lyser varmt i Underhuset på Bærum kulturhus. En solskjerm bakerst er opplyst i en gyllen gulfarge (lysdesigner Kjetil Moslåtten) mens danser Carl Aquilizan krummer ryggen i en slags stående fosterstilling. I øredøvende stillhet. Disse elementene gir en følelse av varme, av å være inni en livmor. I utviklingspsykologi heter det seg at alle babyer er hunkjønn de første tre månedene av svangerskapet, da hannkjønnsbabyer oppstår senere ved økt testosteron i livmoren, når klitorisen forstørres til en penis og ytre kjønnslepper blir testikler. “Ved å se tilbake og utforske mine interesser som barn, og ved å tillate meg selv å være feminin på mine premisser, kan jeg komme nærmere den jeg egentlig er?” spør Aquilizan i programteksten til Bærum Kulturhus. Jeg får inntrykk av at han vil vende tilbake til en slags urtilstand i livmoren hvor barnet og kjønnskategoriene er flytende.

---

Blomstergutter, ringjenter

Én ting er kjønnskategorier, en annen er kjønnsroller. Tittelen Flower Boy spiller på en sammenblanding av blomsterpiker og ringgutter i bryllup. Som forprosjekt ble Flower Boy vist under Oslo Jazzdansfestival i juni 2021. (Les anmeldelse her.) Den gangen strødde Aquilizan roseblader på gulvet. På Bærum Kulturhus er det ingen rekvisitter. Rosebladene er ikke kommet tilbake. Jeg klarer ikke bestemme meg for om det er en styrke for ikke å gjøre poenget overtydelig eller om jeg savner at han understreker betydningen ved å fusjonere begge rollene.

 

Mangelen på roseblader gjør i alle fall kostymet designet av Chris Le til blikkfang. Det består av en indre hvit heldekkende blondebody med rosa bukser og skjorte med rysjer. Det ligner en silkeorm, og når den følger Aquilizans kroppsbevegelser gir kostymet bevegelsene  hans en monumental karakter. Han rører på seg i et forlenget, kontemplativt tempo, som en silkeorm som presser mot kokongen sin, særlig siden hodet også er dekket av det hvite blondemønsteret. Det vekker ideer om fangenskap og de begrensede måtene menn får lov til å uttrykke sin feminitet på. Det er noe angstpreget ved uttrykket, og tildekkingen av hodet gir meg assosiasjoner til medisinske operasjoner som lobotomi, hjernescan og andre lignende inngrep.

---

Midt under forestillingen rister Aquilizan kroppen som en  stemmegaffel, det ligner på bevegelser påfuglhanndyrene gjør for å bli sett. Aquilizans risting oppleves som et forsøk på  å kvitte seg med lagene med skam og latterliggjøring knyttet til det feminine innad i ham. Det er en sår, men sterk scene.

---

Flower Boy oppleves som en dyp personlig beretning som søker å utvide sitt handlingsrepertoar forbi det kjønnstypiske.

---

Foto: Joshua Jacob

Her kan du lese hele anmeldelsen i Scenekunst.no