Om stygt og pent og Bærum kulturhus
Innlegg i Arkitektnytt av Johan-Ditlef Martens 28. september 2004.
Mitt innlegg i Arkitektnytt 05/04 om Bærum kulturhus har medført mange morsomme reaksjoner. For det første fikk jeg en rekke hyggelige takkekort fra eldre arkitekter i Bærum som endelig fikk på trykk noe de tydeligvis hadde brent inne med lenge, samt en del SMSer fra yngre arkitekter som også hadde sett seg lei på vel mye «tåketale» i arkitekturdebatten. Videre kommenteres artikkelen på kronikkplass i Aftenposten (Jan Carlsen) og den danner bakgrunnsmateriale for en teoretisk artikkel om estetikk i Byggekunst 05/2004 av Ib Omland. Det ironiske er at alt dette ikke har brakt oss ett skritt nærmere verken forståelse av stygt og pent eller enda viktigere: Er kulturhuset i Sandvika et stygt eller pent bygg? Jan Carlsen sier bare at han uenig med meg, uten å begrunne det, mens Snøhetta og Byggekunsts redaktør Almaas har avstått fra å svare. Selv hadde jeg tenkt at det fikk være med dette ene innlegget, men Ib Omland får meg til å gripe pennen (pc’en) fatt igjen.
...
I Sandvika gjør Snøhetta alt for å bryte ned omgivelsene rundt. Hos Melnikov virker bygget samlende. Arkitekturen skulle også fungere politisk, og storslåtte kulturbygg var et viktig signal om arbeiderklassens betydning og styrke. Jeg er ikke enig i at et nytt kulturbygg i Sandvika fortjener et like sterkt fokus, blant annet på bekostning av rådhuset.
Følgende punkter oppsummerer og konkretiserer mine innvendinger mot Bærum kulturhus:
• Fra motorveien slår den skrå fasaden mot deg som en knyttneve og tar helt luven fra bl.a. rådhuset. Dersom dette er Snøhettas intensjon, må de begrunne det.
• Fra Arnold Haukelands plass foran kulturhuset og i Claude Monets allé fremtrer hele tiden de skrå veggene som en ubehagelig irritasjon i øyenkroken. Uten egentlig å vite hvorfor er det stadig en visuell støy som tiltrekker seg din oppmerksomhet, selv når det er butikkene eller kommuneadministrasjonen du ønsker å besøke.
• Den meget ekspressive fasaden forutsetter nesten en barokk symmetri. Her ligger bygget ubehagelig asymmetrisk i forhold til veien/broen over Sandvikselva.
• Foajeen har fått mye pepper i pressen, og her har Snøhetta innrømmet at de ikke har hatt full kontroll. Av egen erfaring må jeg si at det var verre enn jeg hadde fryktet. Det tok lang tid før jeg aksepterte at heistårnet var vertikalt. Ubehaget var og er fremtredende.
Kanskje det kan tenkes at Snøhetta har bommet, ikke bare når det gjelder interiøret, men også eksteriøret, uansett hvor hederlig motivene har vært. Det forundrer meg at ikke et mer nyansert syn på og litt mer ydmykhet i forhold til dette har kommet fram.
Kanskje tiden og en god dose «folkeopplysning» vil gjøre at også jeg til slutt vil se Bærum kulturhus med nye øyne. Jeg tviler, men i diskusjonen om hva som er stygt og pent er utdypende argumentasjon alltid spennende.