Alexander Gadjiev

Beethoven, Takemitsu, Liszt og Schumann – framføringer fulle av liv og rike klangfarger med energisk italiensk klaverfenomen

Sted

Store Sal

Arrangør

Bærum Kulturhus

En del av serien

Alexander Gadjiev har denne særegne evnen som gjør at du føler at du utforsker musikken sammen med ham. Han er en pianist som beveger seg uanstrengt mellom stilarter, epoker og uttrykk. «Lett i steget, men med en intensitet i spillet», skrev Gramophone om hans album Legends som ble utgitt i 2025.

Gadjiev har en kulturelt rik bakgrunn: Han vokste opp i grensebyen Gorizia mellom Slovenia og Italia – et krysningspunkt for folk, kulturer, språk og musikk. Med foreldre som er pianolærere og utøvende musikere, ble han tidlig eksponert for mange musikalske stilarter og uttrykk, noe som har vært med på å forme hans identitet og signatur som pianist. Legg til at han snakker fem språk, italiensk, slovensk, engelsk, tysk og russisk, og du har en sann sentraleuropeisk utøver som hele tiden tar til seg nye utrykk. Lett i steget, men intens i spillet.

World Piano Masters

Som pianist har Gadjiev utmerket seg som en sterk stemme i sin generasjon. Gadjiev vant Sydney International Piano Competition i 2021, og kom på andreplass i det som er verdens viktigste pianokonkurranse, International Fryderyk Chopin Piano Competition, samme år. Som 20-åring vant han førstepris i Hamamatsu International Piano Competition, hvor han også mottok publikumsprisen, og som 22-åring førstepris i «World Piano Masters» i Monte Carlo.

BBC New Generation Artist

Fra 2019 til 2021 var Gadjiev «BBC New Generation Artist», noe som ga ham muligheten til å opptre ved anerkjente britiske festivaler og konsertsaler som Wigmore Hall i London, samt samarbeide med ulike orkestre. Alle konsertene hans ble i denne perioden tatt opp og kringkastet av BBC. Han mottok også Terence Judd Award i 2022, som førte til videre engasjementer med Hallé Orchestra frem til 2023.

– […] his improvisatory instincts and formidable analytic powers enliven everything he touches, abetted by a technique that knows no difficulties plus a keen ear for nuance and tone colour. Grammophone Magazine

Residensopphold over flere sesonger har ført Alexander Gadjiev til Unione Musicale i Torino og Wigmore Hall i London. Han debuterte ved Maggio Musicale Fiorentino med Zubin Mehta, noe som ble fulgt av en umiddelbar gjeninvitasjon i juni 2024, samt ved Musikverein i Wien med det slovenske filharmoniske orkesteret.

Alexander Gadjiev mottar jevnlig invitasjoner fra Europa, Asia, USA og Australia, og han har spilt på bl.a. Verbier Festival, MiTo-festivalen i Torino, Chopin-festivalen i Duszniki, Salzburg Festival, Festival International de Piano de La Roque d’Anthéron, samt store konsertsaler annet Tokyo, Paris, Moskva, Istanbul, Barcelona, Roma og Milano. Som solist opptrer han med en rekke orkestre, som Warsaw Philharmonic, BBC Concert Orchestra, Hallé Orchestra Manchester, NHK Symphony Orchestra og Prague Symphony Orchestra.

Både i studio og under konserter er det gjort en rekke opptak for radio og TV. I 2018 utkom debutalbumet «Literary Fantasies» med verk av Franz Liszt og Robert Schumann på Acousense, samt en liveinnspilling fra Sydney-konkurransen på Decca Records i 2021. Hans nyeste kritikerroste album på CAvi-music fra mai 2022 inneholder komposisjoner av Alexander Tcherepnin, Nikolai Tcherepnin og Sergei Prokofiev.

Konsertintroduksjon

Bilde av musikkviter Hilde Holbæk Hanssen

Foto: Nina Hurum

Det blir konsertintroduksjon på Foajéscenen kl. 18:00 ved Hilde Holbæk-Hanssen.

Hilde Holbæk-Hanssen er utdannet musikkviter fra Norges musikkhøgskole. Hun arbeidet i MIC Norsk musikkinformasjon fra senterets opprettelse i 1979 til det gikk inn i Music Norway i 2013. Her jobbet hun med informasjon og promosjon av norske komponister i inn- og utland. Hun har undervist i musikkhistorie ved Norges musikkhøgskole og vært fungerende dekan ved Kunsthøgskolen i Oslo, Avdeling Operahøgskolen. Hun har også vært aktiv som skribent: fra 2002-2023 i Klassisk Musikkmagasin/Klassiskmusikk.com og siden 2018 som fagansvarlig for klassiske sangere i Store norske leksikon.

I mai 2025 utga hun boken «Det som er riktig i øyeblikket – En biografi om Eva Knardahl» (Solum Bokvennen).

Mer info

Ludwig van Beethoven (1770–1827)
Sonate Nr. 2 A-Dur op. 2 Nr. 2 (25 min)
I. Allegro vivace
II. Largo appassionato
III. Scherzo: Allegretto
IV. Rondo: Grazioso

Toru Takemitsu (1930–1996)
Rain Tree Sketch II
Claude Debussy (1862–1918)
L’île joyeuse

PAUSE

Franz Liszt (1811–1886)
Années de pèlerinage I – Première année: Suisse, S 160
Nr. 9: Les cloches de Genève (Nocturne): Quasi allegretto
Nr. 5: Orage: Allegro molto

Robert Schumann (1810–1856)
Sonate Nr. 1 fis-Moll op. 11 (35 min) 
I. Introduzione: Un poco adagio – Allegro vivace
II. Aria
III. Scherzo e Intermezzo: Allegrissimo – Lento
IV. Finale: Allegro un poco maestoso
Beethoven

Ludwig van Beethovens Pianosonate nr. 2 i A‑dur, op. 2 nr. 2 hører til hans tidlige verk, men viser allerede en komponist som er i ferd med å sprenge rammene for den klassiske tradisjonen. Sonaten ble skrevet kort etter at Beethoven hadde slått seg ned i Wien, og bærer tydelig preg av arven etter Haydn og Mozart. Samtidig merkes en sterkere dramatisk vilje og en mer personlig stemme enn det som var vanlig på denne tiden.

Verket er rikt på kontraster, der briljante og utadvendte partier står side om side med lyriske og sangbare avsnitt. Den lyse A‑dur‑tonarten gir sonaten et elegant og til tider lekent preg, men under overflaten finnes en markant energi og spenning. Beethoven utnytter klaverets register og dynamiske muligheter på en mer ambisiøs måte enn mange av sine samtidige. Med sin varighet og formmessige tyngde peker sonaten frem mot Beethovens senere utvikling og hans rolle som brobygger mellom klassisisme og romantikk.

Toru Takemitsu

Tōru Takemitsus Rain Tree Sketch II er et poetisk og stillferdig klaververk preget av ettertanke og klanglig raffinement. Stykket er inspirert av bildet av et «regntre», der vanndråper blir hengende igjen etter regnet og faller én etter én. Musikken utfolder seg i langsomme, romlige bevegelser, med stor vekt på stillhet, resonans og farge. Her smelter japansk estetisk sensibilitet sammen med vestlig modernisme i et konsentrert, meditativt uttrykk.

Takemitsu var en av Japans mest betydningsfulle komponister i det 20. århundre. Som i stor grad selvlært utviklet han et særpreget tonespråk der japansk estetikk, stillhet og naturfornemmelse forenes med vestlig modernisme. Takemitsu var særlig opptatt av klang, resonans og rom, og hans musikk søker ofte et poetisk snarere enn dramatisk uttrykk.

Debussy

Claude Debussys L’île joyeuse er et av hans mest virtuose og livsbejaende klaververk, og står som et glitrende uttrykk for hans impresjonistiske tonespråk. Stykket ble inspirert av et maleri av Watteau og skildrer en imaginær øy fylt av lys, bevegelse og sanselig glede. Musikken utvikler seg i bølgende former, der rytmisk energi, skimrende klangflater og dristig harmonikk smelter sammen. Til tross for den tekniske briljansen er uttrykket aldri tungt, men lekent og flytende. L’île joyeuse krever stor klangkontroll og presis timing, og fremstår som en feiring av frihet, fantasi og ren spillglede.

Liszt

Franz Liszts Années de pèlerinage I: Suisse er en klaversyklus inspirert av natur, reiser og indre refleksjon, og står sentralt i hans romantiske kunstnerskap. I Orage bryter Liszt ut i dramatisk energi: hurtige figurer, tette akkorder og voldsom dynamikk skildrer stormens kraft med nesten symfonisk intensitet. Kontrasten er stor til Les cloches de Genève, et nattlig og kontemplativt stykke der klokkelignende klanger og myk flyt gir musikken et meditativt preg. Sammen viser disse to satsene Liszts evne til å forene virtuost overskudd med poetisk stemningsmaleri, og til å gjøre klaveret til et instrument for både drama og stillhet.

Schumann

Robert Schumanns Pianosonate nr. 1 i fis‑moll, op. 11 er et tidlig, men usedvanlig ambisiøst verk som gir et sterkt innblikk i komponistens indre verden. Sonaten ble skrevet i hans unge år og bærer preg av både voldsom skaperglede og emosjonell uro. Formen er omfattende og til tider rastløs, og bryter med den klassiske sonatens klare balanse til fordel for et mer fragmentert og dramatisk uttrykk.

Musikken veksler mellom eksplosiv energi og dypt lyriske partier, der kontraster i tempo, karakter og tekstur speiler Schumanns karakteristiske spenning mellom indre motsetninger. Harmonikken er dristig, og tematikken utvikles ikke alltid lineært, men i sprang og plutselige stemningsskift. Dette gir verket et nesten improvisatorisk preg, samtidig som den lange varigheten forutsetter en sterk overordnet visjon.

Sonaten stiller store krav til pianisten, både teknisk og uttrykksmessig. Den krever evne til å binde sammen et rikt, til tider kaotisk musikalsk landskap til én sammenhengende dramatisk helhet. Opus 11 fremstår dermed som et nøkkelverk i forståelsen av Schumanns tidlige romantiske idealer.